Dypvannsfisk

Du har allerede reist. 

Et sted bortenfor befinner du deg med alle dine overflødige kilo og ditt mørkesinn, jeg

trenger ikke utholde presset mer, tyngden av deg falmer og

avtrykket blir svakere for hver time som fødes her i avstanden i mellom oss. Jeg

bærer ikke vekten av deg lenger, men fraværet veier mer enn tyngden av intellektet du brenner opp av, 
veier mer enn håpløsheten som dekker hver centimeter av huden din, du

har allerede reist, og jeg

venter i stillheten foran en dataskjerm og formulerer glørne i meg i ord du kan forstå, ord før jeg forgår, jeg

skriver:

Denne gangen er det avgjørende, denne gangen

er det absolutt, vi

har gravd hverandre opp fra dypet og som 
dypvannsfisk 
imploderer vi uten trykk, du

må knuse meg videre, du må

holde såret åpent så det fortsetter å blø;

lukker du deg, lukker du meg, og

skorpen som dannes blir for tykk til å noensinne kunne rives av igjen, dette såret går helt gjennom.

Søndagstur alene.

Det henger et annet bilde like bakenfor, jeg aner konturene av det like bak utsikten over Rhinen-landskapet, kalde eikestammer og kullsorte ravner under knistergrå himmel;

jeg smaker snødekket jeg vet følger etterpå, og undrer:

om jeg trekker i et av hjørnene til utsnittet foran meg, skreller jeg høsten over i desembervinter av meg selv?

Jeg dagdrømmer i en slags fantasisvømming når jeg ligger med lukkede øyne og plukker oss fra hverandre (med vilje, alltid med vilje - jeg strekker meg nedover i oss til jeg finner grus og kjetting, til jeg finner alt som skraper meg til blods i deg.)

Om jeg ikke vil være med deg når jeg er med deg, hvordan kan jeg da tvinne oss fra hverandre likevel?

Du er alltid en sikkerhetssone unna.

Vi har alltid en buffersone mellom oss.

Det flakker tyske dramaserier over skjermen og hele underkroppen min verker (har den ikke egentlig gjort vondt siden i fjor? Har ikke denne dumpe muskelsmerten mumlet innvendig så lenge jeg kan huske?)

Jeg bestemmer meg enda en gang for å dø, men planene er fremdeles for ulne - så langt heller jeg i retning gift. Treffende symbolsk, spør du meg.

Treffende symbolsk.

Konsert, Jazzhaus Freiburg, Mari Boine.

Du hviler under alle opplevelsene, alltid like i bakgrunnen, minnene om deg i mørket legger seg over

(eller under)

hvert eneste sanseinntrykk, selv her

(selv her)

selv her mens Mari Boine danser hengivent på en scene flakker krimskramset om deg jeg bærer rundt omkring i meg, flimrer rødt i lyskasterlys og jeg husker, jeg husker oss, og du er

her

vi er her for alltid smeltet sammen i et konglomerat av fortid og fremtid og Pavlovs Prinsipp.

Uadressert reklamasjon.

Freiburg im Breisgau. 12.10.10.

Sehr geehrte Damen und Herren.

I dag

våknet jeg opp med et savn så voldsomt.

Jeg savner

Sasha og Kristiansand og Raymond og Outland og Halloweenfeiring og Mother India og Steinar og Becca.

Jeg savner og lengter så voldsomt etter å

våkne opp og finne noen

her,

i dag er jeg

ensom.

Soundtrack til en fyllekveld.

Jeg er Rosetta Stoned gjennom de smale brosteinsbelagte gatene, jeg har

fulgt Annie til nattbussholdeplassen, jeg har

slipped through the crowd, jeg går

hjem

Jeg går hjem for det finnes ikke annet i meg enn melankoli og drømmeri, jeg er

Rosetta Stoned

på vei hjem, og inni meg skriver jeg til deg

(jeg skriver alltid til deg)

Jeg skriver til deg om missheten og vissheten, tristheten over å miste dette - - - miste skriveriene mine gjennom deg, og jeg lurer,

jeg lurer på om jeg mister den jeg er med deg et sted mellom oss og avstanden som lar ordene slippe til

(og tyskeren skriver meldinger i mørket: 
"Hast du 
kein Lust mehr? Du kannst doch

bei mir

schlafen")

og det drar meg henover, for jeg vil bare sove,

jeg vil

sove

inntil

deg.

I en seng fra Ikea.

det er

over én uke siden jeg snakket med noen jeg kjenner fra før, det er

én dag siden jeg gikk til sengs med tyskeren, og jeg

vet at han har sugemerke, og jeg

vet at kanskje,

kanskje falmer inntrykket og avtrykket jeg etterlot meg like fort som dét;

om

én uke (eller mindre) er jeg kan hende bare et ømt punkt

(eller anelsen om)

et sted på halsen hans.

Jeg møter meg selv og min historie i hver dør jeg går gjennom, jeg er

rådløs

(nå er jeg alene)

nå er jeg alene og har ingen å vende meg til, jeg

skjemmes over meg selv og min løsaktighet - ankerløs driver jeg meg selv rundt på en overflate av mismodighet; det er

tre uker siden jeg forlot Berlin og jeg

skjemmes over hvor flyktige mine løfter er (vakre, vakre)

skriver til meg om sin likegyldighet til alt, og jeg

speiler meg selv i ordene bakenfor, er jeg

her?

nå? Eller

drømmer jeg meg selv opp i et tankevirvar uten bunn; et kjapt snitt og innenfor veller alt det skjulte ut; jeg er så

overbefolket av inntrykk og avtrykk og innrykk at jeg  

nummer meg selv til slutt, jeg er

snudd på hodet og i det som faller ut, leter jeg etter det jeg trodde jeg var.

Beslutning over E-post.

Freiburg. September.

Det er

over mellom ham og meg,

over - - -

og jeg

lurer på om det noensinne hadde

begynt.

Freiburg. Erwinstrasse 5A.

Underlig er den; denne lengselen som drar i meg, fra den ene til den andre, drar meg bortenfor og utenfor og innenfor meg selv, drar meg et sted

bakenfor.

Et øyeblikksbilde fra en august am ende i hardt regn og gitarspill på gaten,

forelskelse kan det vel neppe kalles, heller

forgapelse, fortapelse, mottakelse.

Det finnes bare meg i en himmelvirvel i en menneskevrimmel med et stormhjerte i tordenvær.

Om det er høstregn eller sommerregn?

Tysk regn, varmt regn, og jeg er her -

jeg er her ved en skrivepult, med en laptop og en skriveblokk, og jeg er her

her

her.

NYTT KAPITTEL. Freiburg. Breisgau.

August. ICE richtung Basel Bad HBF.

Stuttgart.

Høylytte sveitsere går av. Mann med tre pakker dopapir går på. Lystige engelskmenn jubler samstemt over at franskmennene endelig forsvant.

Karlsruhe.

Tre blindehunder med tilhørende blinde menn på rad  går forbi setene der Amerikanerne diskuterer sport. Konduktøren kommer:

"Brum brum," sier han, klipper billetten, lar alle krav om legitimasjon falle, tusler videre.

Offenburg.

Massivt skydekke, sletter på sletter med solsikker og mais, trekledte åser, uforståelig dialekt.

Jeg tror jeg er på rett vei.

h.

Føttene brenner av varme etter å ha vært stive av kulde så lenge, jeg

får ikke sove, har

forsøkt, men mørket er et tomrom der tankene mine fylles opp.

Jeg venter på beskjed, det hviler en slags - - - uvisshet

i mellomgulvet mitt om at i

morgen

(i morgen)

vil jeg lese gjennom mailene jeg har fått i løpet av helga, og

to

(eller flere) vil

være fra ham, og den ene er kort

(jeg beklager)

jeg

beklager, men

Vi er ikke mer.

Vi er ikke mer, du og jeg, og jeg gnisser mot hverandre inni meg når jeg husker siste gangen vi så hverandre, den siste gangen jeg så ansiktet ditt gjennom et skittent togvindu på perrongen i

Berlin.

Du

sa du drømmer om å komme hjem til meg, du

vil ikke gjøre noe som ødelegger oss, jeg

ødelegger oss fint av meg selv, vakre, jeg

klarer det på egenhånd.

Ich habe leider den Faden verloren.

Det er vanskelig å avgjøre i grått morgenlys om biter av magien er forsvunnet på grunn av det som skjedde, eller simpelthen fordi jeg er preget av dagen derpå - tyngdefornemmelser og dehydrering.

Noe er vekk, mistet et sted - historien om at han stakk av fra meg er umerkelig og ugjenkallelig blitt en unnskyldning, en grunnfylling, jeg

våkner like ved, men avstanden mellom oss er allerede påfallende, allerede et påtagelig nærvær i rommet. På egenhånd har noe usagt i meg bygget barrikader rundt svakheten, og mistenksomheten mot å slippe taket i motstandsbevegelsen er... prominent.

Han skrev til meg en gang at jeg var det eneste mennesket som noen gang ville være kapabel til å forakte ham på ordentlig. Jeg dvelte ikke nærmere ved det, avfeide det som en forutanelse uten konsekvenser, men nå - - -

nå er ordene tilbake, nå er ordene plutselig tynget og mettet av mening og sannhet.

Han hadde rett. Og om det er fordi evnen vokste frem av seg selv i sprekken som oppstod mellom oss forrige gang, eller om ideen ble unnfanget av ham selv for så å vokse seg stor i meg, er irrelevant.

Utfallet er det samme.

Et sted glapp kniven og skar seg inn i varmt kjøtt. Et sted brast trådene som flettet oss sammen.

Jeg lurer på om det er for sent å flette videre.

Streets of.

Vi spaserer gatelangs, temperaturen er perfekt, balansert; overskyet over oss,  brosteinsgater under oss, alt det usagte mellom oss; jeg graver og snitter i overflaten for å slippe til.

Om jeg bare knuser panseret hans og lar det falle rundt hælene mine, faller kanskje mitt eget skjold samtidig - slik

fortoner logikken seg i meg; ubarmhjertig råskapslogikklyrikk, og jeg sier:

- Affekterer deg det ikke i det hele tatt at jeg drar?

og han stanser, han stanser halvveis, men jeg fortsetter likevel:

- For jeg kjenner det ikke, jeg ser ikke at du bryr deg, for alt jeg vet er du fullstendig likegyldig, apatisk...

(kvass nå, skarp nå) han står fremdeles stille, han står der fremdeles tomhendt og nedbrutt og utslitt og sier:

- Jeg føler meg så mislykket, du sier... Det...

Og jeg kjenner at jeg faller, kjenner at jeg faller, nå vet jeg at jeg aldri hadde reist meg igjen etter at noe i meg allerede hadde knust.

Berlin. Forfall.

Berlin. 3 dager. Åpent vindu over gatestøynivå; kitsch,

hele leiligheten din er kitsch med billig plastdekor, billig plastdekor over sprukne fliser, jeg våkner inntil deg, allerede preget av dette ukjente, uvisse - hva er vi - elskere? eller bare flyktig berøring, jeg er i dypdykk:

berørt.

- Hvordan kan du si at jeg ikke bryr meg? sier du, og jeg kan ikke svare, jeg bare ligger her med hodet tomt for tanker og kroppen full av følelser.

Du frastøter meg på alle måter.

- Du bør dusje nå hvis du vil unngå å vaske deg i bæsjelukta mi, sier du.

Jeg ligger i sengen like ved og hører på lydene fra toalettet, underlig uaffisert og uberørt til tross.

Han sier han elsker Tyler Durden i Fight Club, 

(jeg

liker ikke filmen, men

sier jeg gjør det likevel) jeg

sier den er frastøtende og usmakelig, men jeg likte den bedre etter hvert, og jeg

frastøter meg selv i samme øyeblikk, jeg

avskyr min lettsindige avfeiing av min egen integritet.

Han setter meg på spissen, jeg hykler meg selv til et flettverk av løgner og omskrivelser av meg selv, 

(jeg er

ubesudlet, naken sannhet hos deg,) jeg

forsøker blindt og mekanisk å kle nakenheten inn i et påpasselig strikkverk jeg kan slippe unna med.

Jeg sier det river meg i biter å ikke kunne stå inne for det jeg skriver (men egentlig mener jeg "stå inne for det jeg sier") jeg

sier det er som å drepe sine egne barn, og jeg gråter.

Vi sitter i døråpningen ved et kafébord i ettermiddagssolen, og jeg gråter, jeg gråter fordi jeg dreper meg selv i utstudert metodikk, jeg dreper meg selv, og med blikket trygler jeg taust om å reddes likevel.

Epilog II. OSLO.

Jeg er straks tilbake i gamle vaner, bruker 

ekstra lang tid på butikken for å avgjøre hva jeg har lov å kjøpe: 

Knekkebrød. Cottage Cheese. Kontroll På Ting.

S. sender meg melding for å høre om jeg har dratt. Både òg, svarer jeg, og smører resten med sentimentaliteter og lyrikk. 

Jeg unngår å se på mitt eget speilbilde i togvinduet. Jeg ser jeg har forfalt;

alt er grått og fyllesykt og slitent i ansiktet mitt.

HVA KJÆRLIGHET ER.

I hver vår kurvstol, med hver vår cocktail på gaten et sted utenfor alt, spør han meg hva

kjærlighet er, jeg

pauser, tenker, kjenner etter hvor sannheten flyter gjennom en hendelse i meg han kan forstå, jeg sier:

- Kjærlighet blir for abstrakt, jeg...

forstår det ikke selv, men jeg har

sett hva det er å elske, da

pappa døde - - - han døde om natten, i mørket, ti over to - - - det var

Kamilla som satt hos ham, det var

hun

som våket over ham og ventet.

EPILOG. BERLIN.

Det er stille på perrongen, bortsett fra sporadisk klakking av høye hæler og gummisubbingssvusj fra de få menneskene som går forbi.

Det er stille her og tankene synker i støvet som virvlet dem opp i et kaotisk crescendo fra gatene i Berlin.

Jeg gråt på flyet, for jeg tror jeg savner ham,

jeg tror jeg savner ham, kanskje

jeg bare er trist fordi jeg sa enda en mann farvel.

Det er ingen som rører mer - ingen som griper rundt hjertet og holder det fast. Ikke egentlig, (ikke egentlig, ikke egentlig) mumler det videre i meg, og jeg kjenner meg håpløs, kjenner meg motløs, jeg er

rådløs og husløs og retningsløs på en togperrong på Gardermoen i et moderland som ikke er mitt.

Han sier han føler seg hjemme hos meg, men jeg forstår ikke hva han mener; jeg kjenner det ikke, han

sier han føler seg hjemme, men jeg er for full av min egen uro og fire og en halv drink - jeg er for full av skrikende livsangst og dødsangst og tvangskamp om kontroll, jeg er gått vill i meg selv - - - her slipper ingen inn mer.)