det er
over én uke siden jeg snakket med noen jeg kjenner fra før, det er
én dag siden jeg gikk til sengs med tyskeren, og jeg
vet at han har sugemerke, og jeg
vet at kanskje,
kanskje falmer inntrykket og avtrykket jeg etterlot meg like fort som dét;
om
én uke (eller mindre) er jeg kan hende bare et ømt punkt
(eller anelsen om)
et sted på halsen hans.
Jeg møter meg selv og min historie i hver dør jeg går gjennom, jeg er
rådløs
(nå er jeg alene)
nå er jeg alene og har ingen å vende meg til, jeg
skjemmes over meg selv og min løsaktighet - ankerløs driver jeg meg selv rundt på en overflate av mismodighet; det er
tre uker siden jeg forlot Berlin og jeg
skjemmes over hvor flyktige mine løfter er (vakre, vakre)
skriver til meg om sin likegyldighet til alt, og jeg
speiler meg selv i ordene bakenfor, er jeg
her?
nå? Eller
drømmer jeg meg selv opp i et tankevirvar uten bunn; et kjapt snitt og innenfor veller alt det skjulte ut; jeg er så
overbefolket av inntrykk og avtrykk og innrykk at jeg
nummer meg selv til slutt, jeg er
snudd på hodet og i det som faller ut, leter jeg etter det jeg trodde jeg var.
