Føttene brenner av varme etter å ha vært stive av kulde så lenge, jeg
får ikke sove, har
forsøkt, men mørket er et tomrom der tankene mine fylles opp.
Jeg venter på beskjed, det hviler en slags - - - uvisshet
i mellomgulvet mitt om at i
morgen
(i morgen)
vil jeg lese gjennom mailene jeg har fått i løpet av helga, og
to
(eller flere) vil
være fra ham, og den ene er kort
(jeg beklager)
jeg
beklager, men
Vi er ikke mer.
Vi er ikke mer, du og jeg, og jeg gnisser mot hverandre inni meg når jeg husker siste gangen vi så hverandre, den siste gangen jeg så ansiktet ditt gjennom et skittent togvindu på perrongen i
Berlin.
Du
sa du drømmer om å komme hjem til meg, du
vil ikke gjøre noe som ødelegger oss, jeg
ødelegger oss fint av meg selv, vakre, jeg
klarer det på egenhånd.
