Berlin. 3 dager. Åpent vindu over gatestøynivå; kitsch,
hele leiligheten din er kitsch med billig plastdekor, billig plastdekor over sprukne fliser, jeg våkner inntil deg, allerede preget av dette ukjente, uvisse - hva er vi - elskere? eller bare flyktig berøring, jeg er i dypdykk:
berørt.
- Hvordan kan du si at jeg ikke bryr meg? sier du, og jeg kan ikke svare, jeg bare ligger her med hodet tomt for tanker og kroppen full av følelser.
Du frastøter meg på alle måter.
- Du bør dusje nå hvis du vil unngå å vaske deg i bæsjelukta mi, sier du.
Jeg ligger i sengen like ved og hører på lydene fra toalettet, underlig uaffisert og uberørt til tross.
Han sier han elsker Tyler Durden i Fight Club,
(jeg
liker ikke filmen, men
sier jeg gjør det likevel) jeg
sier den er frastøtende og usmakelig, men jeg likte den bedre etter hvert, og jeg
frastøter meg selv i samme øyeblikk, jeg
avskyr min lettsindige avfeiing av min egen integritet.
Han setter meg på spissen, jeg hykler meg selv til et flettverk av løgner og omskrivelser av meg selv,
(jeg er
ubesudlet, naken sannhet hos deg,) jeg
forsøker blindt og mekanisk å kle nakenheten inn i et påpasselig strikkverk jeg kan slippe unna med.
Jeg sier det river meg i biter å ikke kunne stå inne for det jeg skriver (men egentlig mener jeg "stå inne for det jeg sier") jeg
sier det er som å drepe sine egne barn, og jeg gråter.
Vi sitter i døråpningen ved et kafébord i ettermiddagssolen, og jeg gråter, jeg gråter fordi jeg dreper meg selv i utstudert metodikk, jeg dreper meg selv, og med blikket trygler jeg taust om å reddes likevel.
