Vi spaserer gatelangs, temperaturen er perfekt, balansert; overskyet over oss, brosteinsgater under oss, alt det usagte mellom oss; jeg graver og snitter i overflaten for å slippe til.
Om jeg bare knuser panseret hans og lar det falle rundt hælene mine, faller kanskje mitt eget skjold samtidig - slik
fortoner logikken seg i meg; ubarmhjertig råskapslogikklyrikk, og jeg sier:
- Affekterer deg det ikke i det hele tatt at jeg drar?
og han stanser, han stanser halvveis, men jeg fortsetter likevel:
- For jeg kjenner det ikke, jeg ser ikke at du bryr deg, for alt jeg vet er du fullstendig likegyldig, apatisk...
(kvass nå, skarp nå) han står fremdeles stille, han står der fremdeles tomhendt og nedbrutt og utslitt og sier:
- Jeg føler meg så mislykket, du sier... Det...
Og jeg kjenner at jeg faller, kjenner at jeg faller, nå vet jeg at jeg aldri hadde reist meg igjen etter at noe i meg allerede hadde knust.