Jeg kveiler meg rundt og vrir meg i min egen skrutvinge, i
begrepene jeg låser meg selv fast i
til deg, i
minnene jeg holder opp som speil for å
fortsette å ha deg
her
Jeg
rykker i trossene jeg selv knytter fast med, tvinner oss sammen til vi gjør vondt, kverner deg mellom ordene og blikkene mine til du døyver angsten som lurer bakenfor,
angsten som venter uanfektet der du ikke lenger finnes, som venter til jeg er
alene igjen, til
skrekken i alt jeg ikke er (og alt jeg
er) blir synlig gjennom skyggene, til du
gir meg rett og knokkelspøkelset i meg fråtser seg mett - du
forteller historier i mørket; klipper trådene jeg forankrer meg selv til virkeligheten med, du
avfeier mine veloverveielser med et skuldertrekk, spotter forankringen min med skarp korreks, jeg
resonnerer og
blør
"Ser du sårene mine?" triumferer jeg, "ser du hvor strålende vilt jeg snitter meg selv opp på kantene dine?"
Ser du hvor strategisk jeg flankerer meg med deg for å
se om jeg vil dø, for å
kjenne at jeg
blør
"Fortell," sier jeg, og samler trådene for å henge meg selv i.
