Dypvannsfisk

Du har allerede reist. 

Et sted bortenfor befinner du deg med alle dine overflødige kilo og ditt mørkesinn, jeg

trenger ikke utholde presset mer, tyngden av deg falmer og

avtrykket blir svakere for hver time som fødes her i avstanden i mellom oss. Jeg

bærer ikke vekten av deg lenger, men fraværet veier mer enn tyngden av intellektet du brenner opp av, 
veier mer enn håpløsheten som dekker hver centimeter av huden din, du

har allerede reist, og jeg

venter i stillheten foran en dataskjerm og formulerer glørne i meg i ord du kan forstå, ord før jeg forgår, jeg

skriver:

Denne gangen er det avgjørende, denne gangen

er det absolutt, vi

har gravd hverandre opp fra dypet og som 
dypvannsfisk 
imploderer vi uten trykk, du

må knuse meg videre, du må

holde såret åpent så det fortsetter å blø;

lukker du deg, lukker du meg, og

skorpen som dannes blir for tykk til å noensinne kunne rives av igjen, dette såret går helt gjennom.