Det er stille på perrongen, bortsett fra sporadisk klakking av høye hæler og gummisubbingssvusj fra de få menneskene som går forbi.
Det er stille her og tankene synker i støvet som virvlet dem opp i et kaotisk crescendo fra gatene i Berlin.
Jeg gråt på flyet, for jeg tror jeg savner ham,
jeg tror jeg savner ham, kanskje
jeg bare er trist fordi jeg sa enda en mann farvel.
Det er ingen som rører mer - ingen som griper rundt hjertet og holder det fast. Ikke egentlig, (ikke egentlig, ikke egentlig) mumler det videre i meg, og jeg kjenner meg håpløs, kjenner meg motløs, jeg er
rådløs og husløs og retningsløs på en togperrong på Gardermoen i et moderland som ikke er mitt.
Han sier han føler seg hjemme hos meg, men jeg forstår ikke hva han mener; jeg kjenner det ikke, han
sier han føler seg hjemme, men jeg er for full av min egen uro og fire og en halv drink - jeg er for full av skrikende livsangst og dødsangst og tvangskamp om kontroll, jeg er gått vill i meg selv - - - her slipper ingen inn mer.)
