Det er vanskelig å avgjøre i grått morgenlys om biter av magien er forsvunnet på grunn av det som skjedde, eller simpelthen fordi jeg er preget av dagen derpå - tyngdefornemmelser og dehydrering.
Noe er vekk, mistet et sted - historien om at han stakk av fra meg er umerkelig og ugjenkallelig blitt en unnskyldning, en grunnfylling, jeg
våkner like ved, men avstanden mellom oss er allerede påfallende, allerede et påtagelig nærvær i rommet. På egenhånd har noe usagt i meg bygget barrikader rundt svakheten, og mistenksomheten mot å slippe taket i motstandsbevegelsen er... prominent.
Han skrev til meg en gang at jeg var det eneste mennesket som noen gang ville være kapabel til å forakte ham på ordentlig. Jeg dvelte ikke nærmere ved det, avfeide det som en forutanelse uten konsekvenser, men nå - - -
nå er ordene tilbake, nå er ordene plutselig tynget og mettet av mening og sannhet.
Han hadde rett. Og om det er fordi evnen vokste frem av seg selv i sprekken som oppstod mellom oss forrige gang, eller om ideen ble unnfanget av ham selv for så å vokse seg stor i meg, er irrelevant.
Utfallet er det samme.
Et sted glapp kniven og skar seg inn i varmt kjøtt. Et sted brast trådene som flettet oss sammen.
Jeg lurer på om det er for sent å flette videre.
